Fra min barndom og oppvekst.

Jeg var 4 år da krigen brøt ut, og husker derfor ikke så mye fra de første krigsårene. Min bestefar drev butikk, og derfor var det en naturlig samlingsplass hjemme hos oss. Når skumringen falt på kom det alltid noen innom for å handle eller bare for å prate om krigens hendelser og annet som kunne være av interesse. Jeg som liten pjokk hadde fast plass under kjøkkenbordet hos mine besteforeldre. Der kunne jeg sitte hele kvelden og høre på samtaler og diskusjoner karene i mellom. Det var forresten ikke bare krigen som ble omtalt. Historier fra sjø og arbeidsliv, ja også fra den delen av livet som vel ikke akkurat var beregnet for små barneører fikk jeg høre. Av og til ble det sunget viser av forskjellig karakter, og jeg lærte meg mange av disse. Desverre er mesteparten gått i glemmeboken, men noen husker jeg den dag i dag.

Jeg husker spesielt vinteren i 43. To store hendelser skjedde da. Den ene var at jeg ble storebror til to søsken i februar det året. Tvillingfødsler var det for øvrig ganske mange av den tiden, og jeg husker det ble spekulert i om det dårlige mjølet og kaffeerstatningen var årsaken til dette. For å få kjøpt litt hvetemel måtte man ha legeattest, og jeg husker det var stor pågang på doktorkontoret oppe i Rakvågen av folk som "skulle svelge slangen" som de kalte det for å få hvetemelskvote. Jeg var mye plaget av øreverk og astma under oppveksten og derfor var jeg ofte hos doktoren. Jeg kunne ikke forstå at det var slik stor stas å svelge denne slangen; jeg tenkte på den slangen min bestefar hadde på butikken for å tappe svartsirup fra fat. Hutte tu for et halsmåt de måtte ha. Men glad og fornøyde kom de ut fra doktoren med et papir i handa som bevis på at de hadde rett til å kjøpe noen kilo hvetemel.

Den andre store hendelsen den vinteren var at vi fikk elektrisk lys. Jeg husker den kvelden det var sagt at strømmen skulle settes på. Kjøkkenet hos mine besteforeldre var til trengsel fylt opp med karer. I taket hang en 40Watts pære som skulle lyse en gang på kvelden. Jeg husker at karene var stadig frampå og skrudde på bryteren for å forsikre seg om at den ikke sto avslått. Det var stor uenighet om hvorvidt den skulle stå på tvers eller rett opp for å være på. Plutselig ble det lys i pæra. For de fleste fortonet det seg som en kraftig "ljoneld". De holdt seg for øynene, og mange mente at så kraftig lys vill skade synet. I dag hadde man knapt sett å lese en avis med den lysstyrken. En 40 Watts pære i taket i et rom med mørke tømmervegger ga ikke store lysmengden. Men nok om det, elektrisk lys var vel kanskje det første skritt på veien mot den tekniske revolusjon som kom senere.

Jeg husker min far hadde fått noen merkelige vaner etter hvert. Han pleide å forsvinne opp på mørkeloftet om kveldene. Det var en luke i taket, men det var ingen trapp. Han klarte å komme opp ved å stå på en m j øldunk og så heise seg opp. Jeg var for liten til å klare dette. På spørsmål om hvorfor han var så ofte oppe på mørkeloftet fikk jeg forklart at det var lekkasje i murpipa som han måtte rette på. Mot slutten av krigen klarte jeg likevel å finne årsaken til disse stadige mørkeloftsbesøkene. Han hadde eksperimentert med en masse ledninger viklet på tråsneller, og oppe i Torsvikelva hadde han funnet glimmer, og på den måten med mye flaks hadde han klart å lage et krystallapparat. Han brukte mikrofonen til telefonen for å høre. Hvor mye han klarte å få inn skall være usagt, men jeg synes å huske at han var rimelig orientert om krigens hendelser under diskusjonene på butikken og på kjøkkenet til bestefar. En ting ble kraftig innskjerpet etter at vi fikk elektrisk lys, og det var blendingen av vinduene om kveldene. Det gikk rykter om at tyskerne skjøt på lamper som ikke var skikkelig blendet, og jeg husker jeg var livredd for å gå inn i gangen om kveldene nårlyset var på. Ryktet fortalte at et kjærestepar var skutt mens de tok farvel på trappa med ytterdøra åpen og lyset i gangen på. Gjett om jeg var snar til å lukke ytterdøra når jeg skulle inn for kvelden.

Men det var mange "trivelige" dager for en liten pjokk også. Et av høydepunktene var når det ble gitt beskjed om øvelsesskyting på luftmål fra Gossen. Dette skjedde så vidt jeg husker stort sett om søndagene, og vi ble da beordret opp i Vågsdalen for å være ute av rekkevidde av granatene. Vi var så heldige at vi hadde slektninger oppe på Nygarden i Rakvågen, og derfor drog vi bare dit. Mor smurte svartsirup på rognkaker og så hadde vi en slags "picknick" sammen med mange andre under hammeren bak huset på Nygarden. Av en eller annen grunn mener jeg at det alltid var fint vær under disse "utfluktene"

Bestefar var også slakter. Slaktingen foregikk vanligvis i naustet hjemme. Det var ikke alltid at eieren av dyrene som skulle slaktes orket å være tilstede når dyret ble slaktet, og ofte var det jeg som måtte holde i grima mens han la slaktemasa på panna på dyret og skaut. Etterpå hadde jeg fast jobb med å røre i blodet så det ikke skulle levre seg. Alt ble utnyttet. Verste jobben syntes jeg det var å renske tarmene for fett. Fettet ble for det meste brukt til å koke såpe av. Jerngryta i kjelleren ble stadig brukt til såpekoking. Bestemor var eksperten på dette. De gangene det ble slaktet kom folk tidlig på dagen for å få sin tildelte kjøttrasjon etter rasjoneringskortene. Jeg hadde ofte jobben med å klippe av de merkene fra rasjoneringskortet som kunden ønsket. Disse ble så gitt til bestefar som deretter veide opp riktig mengde. Jeg husker det var litt diskusjon av og til om hvem som hadde fått beste kjøttstykket eller mest bein. Men stort sett gikk det greit. Jeg husker første gangen bestefar fikk appelsiner inn i butikken. Ryktet hadde spredd seg, og det var fult av folk som ville kjøpe. Appelsinene kom i trekasser og var pakket en og en i silkepapir den gangen. Det var like stor pågang etter å få tomkassene som det var å få selve appelsinene, for kassene ble brukt til reoler for klær og annet. I mest alle hus var det appelsinkasser med forheng som gjorde nytten som klesskap. Jeg var 9 år da freden kom. Jeg er ikke sikker å hvilken måte vi fikk beskjeden om dette, muligens var det fars krystallapparat som formidlet beskjeden. Det var på en søndag, og jeg husker jeg fikk jobben med å stå på trappa ute og fortelle alle som kom fra kirken at nå var krigen slutt. Noen gråt av glede, men det var også mange som ikke trodde at dette kunne være sant. Men sant var det, og viraken som oppstod etterpå glemmer jeg aldri. Det var rett før 17. mai og det ble lagt opp til stor feiring. Vi måtte ha flagg, men det var det ikke lett å få tak i. Jeg og søskenbarna mine på Raknes var så heldig at vi hadde en onkel som kunne male (Olaf Raknes). Han fant fram noen gamle lommetørkler og annet gammelt tøy som han malte det norske flagget på. Dessverre hadde han kun farger som ikke tålte vann, og selvfølgelig regnet det på den store dagen 17. mai 1945. Jeg husker at jeg var både rød og blå langt nedover armene etter å ha båret flagget i regnværet, men pytt, nå var krigen slutt og sånne bagateller som ødelagte klær var det ingen som brydde seg med.

Vi hadde slektninger i Amerika, og etter at freden kom så begynte også amerikapakkene å komme. Det var ikke akkurat det vi ønsket oss i klesveien som kom, men vi var takknemmelige likevel. Jeg husker jeg fikk ridestøvler i ekte skinn som var snøret helt opp til knærne, samt en lagerfrakk i forsilke som var grønn eller brun alt etter som lyset virket på den. Motet var ikke akkurat på topp da jeg skulle ha dette utstyret på meg første skoledagen, men heldigvis var det andre som hadde fått enda verre ting å gå i, så mobbet ble jeg ikke. Det tok forresten ikke mange dagene før jeg lurte meg til å kappe støvlene nede ved anklene, og derved hadde jeg et slags beksøm som var både lette og tette. Ellers var det gamle beksøm med trebunner vi brukte under krigen. Det var litt av et sirkus når vi hadde klasseromsgymnastikk i gamleskulen på Raknes. En gang klartevi å få krona på ovnen til å rase ned etter taktfaste hopp med treskobunnene. Vi brukte også treskoene når vi sparket fotball. Særlig miljøvennlige var de ikke brukt som fotballsko. De fleste haltet i dagevis etter en fotballkamp. Vi hadde forresten ikke fotball heller. Fra bestefar som var slakter fikk vi griseblæra som vi blåste opp og surret papirsekker rundt. I mangel av griseblære hendte det at vi brukte andre ting inni, men etter at en smarting ute fra Tangen hadde lurt seg til å pakke inn en stein i stedet for griseblære da Ingvar skulle ta straffespark måtte vi skjærpe oss. Ingvar var borte fra skolen en uke etterpå.

Etter at krigen var slutt begynte etter hvert teknologien å få innpass. Far hadde klart å få tak i en elektrisk motor i Ålesund, og den ville han sette på slipesteinen. Han hadde problemer med at ungene (d.v.s. meg) ikke var tilstede når han trengte noen til å dra sveiva på steinen. Slipesteinen var plassert på nordsiden av løa på to skråstilte stokker som var festet i løeveggen. Under steinen var det ei vogge som det var vatn i for å kjøle under sliping. Motoren var montert på akslingen med ei kilereim, og tilkoblet ei lang skjøteledning, for vi hadde ikke strøm på løeveggen. Jeg fikk i oppdrag å sette i stikkontakten inne i kjelleren når han var klar til å starte slipingen. Han ropte at jeg skulle koble til, og etter at jeg hadde fått inn kontakten kom det noen forferdelige hyl fra løeveggen på nordsida. Da jeg kikket ut gjennom kjellerdøra fikk jeg sjå far komme løpende med ljåen i den ene handa, mens hele fronten var tilgriset med slipevann fra hårfestet og ned på knærne. Slipesteinen som var ca. 80-90 cm i dia. hadde fått ei forferdelig hastighet. Ikke var den avbalansert heller, så naboen som bivånet det hele påsto at det var straks før løa raste sammen av vibrasjonen. Heldigvis så holdt steinen, og vi har den enda i dag, men nå er den nedgiret til normal hastighet.