Lærarfronten.

Alle har vel høyrt eller lese om lærarfronten i okkupasjonsåra. Lærarane i Ogndal var også med og gjorde motstand mot å nazifisera born og ungdom. Eg var formann i Ogndal lærarlag desse åra, og etter oppmoding av nokre lærarar skreiv eg hausten 1947 av dei skriv som laget fekk tilsendt. Ei tid var det forbode å halde møte, men det brydde vi oss ikkje om. Dei to siste okkupasjonsåra kom det så mange parolar og skriv, at vi syntes det var rådlaust å halde så mange møte, så vi sentde mange av skriva rundt mellom lærarane. Skriva skulle sendast attende til formannen, som skulle taka vare på dei.

Rundskriv frå Kirke og undervisningsdepartementet.

"Det har alltid vært sett på som en hovudplikt for lærarar å vise takt og aktsemd i all sin ferd, ikkje bare i sin undervisning, men i hele sitt forhold til barna og heimane. Departementet har også ved et par anledningar innskjerpa "at lærarar må vise stor takt og varsemd ved behandling av våre politiske og sosiale spørsmål". Under det noverande forhold er det som det her er blitt pekt på, en meir bydande plikt enn noensinne. Departementet kjenner seg også forvissa om at lærarane vil være sitt ansvar bevist både overfor skolen, ungdommen og samfunnet i det hele.

I forbindelse med denne appell til skolemyndigheitene og lærarstanden, vil Departementet serleg feste merksemd ved dette :

Undervisninga må ikkje i noen måte behandle den aktuelle situasjon i vårt land. I fag som historie, samfunnslære, morsmål o. I. bør en stanse ved utgåva av 1939.

Skolestyra og lærarane må tilhelde elevane å vise den største aktsemd med seg sjølv i denne tid, og korkje i tale eller handling la seg lede til uoverlagte ting. De må i alle situasjonar - både i og utanfor skolen - opptre korrekt og vise sindigheit og ei verdig haldning.

Når det for tida mange stader er nødvendig å treffe provisoriske ordningar for skolegangen og undervisninga, venter en at alle parter legg godviljen til for å mildne vanskane og gjere utbyttet av skolearbeidet så godt som råd er.

Oslo 26. august 1940.

På vegne av Administrasjonsrådet.

       Seip.          E. Borgersen.

sign.sign.

Til våre medlemmer.

I en tid som denne er det ikkje å undres over at det kan spreie seg en viss nervøsitet og uro. Våre organisasjonar vil med denne felles henvendelse gjere sitt til for å hindre en slik uro å bre seg blant skolens folk, og bidra til å skape ei fastheit og ro som er nødvendig for skolens arbeid.

Vi viser til en artikkel om dette i Norsk Skuleblad for 19. oktober dette år der det bl.a. står:

"Det er i de siste dager satt i sving rykter som har skapt en viss utrygghet i lærernes rekker. Vi er kjent med at det fra hold hviss myndighet en har grunn til å dra i tvil, et sted er øvet press på lærerne med trusler om at de vil miste sin stilling, bli nektet annet arbeid og satt på bar bakke om de ikke i løpet av en nærmere fastsatt frist melder seg inn som medlemmer av Nasjonal Samling. Det er meget som taler for at dette tilfellet er ryktets opphav. Norges lærerstand har alltid vist selfølgelig lojalitet overfor den stat som er vår arbeidsgiver, og denne lojalitet har alltid vært lønnet med en tillit som vi har satt overmåte pris på, og som vi, uten å være ubeskjedne, tror at vi har vist oss verdige til. Det har alltid stått enhver fritt om han har villet tilhøre et politisk parti eller ikke. Sentraladministrasjonen lover og forlanger at det skal arbeides i full dagslys. Lærerne kan derfor føle seg trygge på at press fra uansvarlig hold ikke vil bli tålt".

I "reglementet angående landkrigens lover og sedvaner" (Bilag til 4. Hågenkonvensjonen av 1907) heter det i § 43: "Når den lovmessige makt faktisk har gått over til den som har besatt området, skal denne treffe de forholdsregler som det er adgang til for såvidt mulig å gjenopprette og sikre den offentlige orden og det offentlige liv, idet landets gjeldende lover skal respekteres når det ikke foreligger absolutte hindringer derfor."

Følgen herav er at det er vår plikt å vise full lojalitet over for de således lovhjemlede myndigheter og landets gjeldende lover innenfor Hågerkonvensjonens ramme. Utover dette går intet lovhjemlet krav til enkeltmannen. Ingen ansvarlig myndighet kan kreve annet og mer. Vi har aldri blandet politikk inn i vårt faglige arbeid, og vi ønsker heller ikke å gjøre det i framtiden.  Men lojalitetsbegrepet er gjensidig og forutsetter at denne vår objektivitet og nøytrale holdning blir respektert og møtt med myndighetenes tillit. Ingen må la seg forlede til å foreta handlinger i strid med sin samvittighet, men ingen må heller blande seg i hva kolleger synes og mener. Den som gjør sin plikt kan føle seg trygg i sin stilling.

For den Høgre skoles landslærerforening.For Norges Lærerinneforbund.

Therese Engebrektsen                                                                    Herdis Holmbo

For Norges Lærerlag                                                                    For Norges Lektorlag

        Erik Eide                                                                                         S. Brinck

 

Til våre medlemmer.

Oslo, . november 1940.

Vi viser til vårt felles skriv av 25. oktober og Departementets svar av 6. november som før er sendt våre medlemmer. Skulle vi bli avkrevd en individuell lojalitetserklæring, rår vi til at erklæringen gis følgende innhold:

Til Kirke og undervisningsdepartementet.

I anledning av den mottatte henvendelse erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet, og at jeg på grunnlag herav, heretter som hittil, følger de bestemmelser for mitt arbeid i stillingen som rettmessig blir gitt av mine overordnede.

(sted, datum)    Ærbødigst

(namn)

For den Høgre skoles Landslærerforening    For Norges Lærerinneforbund

Therese Engebretsen (sign.)

For Norges Lærerlag Erik Eide (sign.)

Gjøres kjent hurtigst mulig.

Herdis Holmboe (sign.)

For Norges Lektorlag B. Brinck (sign)

Dette skrivet kom i rett tid, for vi fekk sidan vita at R. Skancke hadde eit rundskriv ferdig dagsett 20. nov. 1940 som skulle sendast til lærarane. Når dette rundskrivet ikkje vart sendt, så kom det vel av at Departementet alt hadde fått greie på kva svar lærarane var tilrådd å gi. Styret for Norges Lærarlag har gitt ut sitt årsskrift for 1939-1945. I dette årsskrift er det planlagte rundskrivet medteke. Det er eit langt skriv som sluttar med at lærarane skal skriva under og sende inn vedlagte erklæring. Eg skriv hermed av denne erklæringa som Departementet hadde tenkt å sende lærarane for å binda dei til lojalitet for N.S.-styret.

Erklæring.

Jeg erklærer på ære og samvittighet at jeg i samsvar med den appel som Kirke- og Undervisningsdepartementet har utsendt til samtlige landes lærere og lærerinner, forplikter meg i all min skolegjerning å ville gå inn for et positivt og aktivt arbeid for å skape forståelse hos mine elever for det nye livs- og samfunnssynet, som dette finner uttrykt i Nasjonal Samling's program og vårt nasjonale riksstyrets tiltak og bestemmelser. Jeg innser at innarbeidelsen av dette livs- og samfunnssynet i det norske folks bevisthet er en uomgjengelig betingelse for at det kan gjenvinne sin frihet og selvstendighet samt opprettholde sin posisjon som en av de førende kulturnasjoner. Med samme nidkjærhet forplikter jeg meg til å hindre, imøtegå og påtale ethvert forsøk fra elevers og kollegers side på håne eller gjennom sabotasje eller på annen måte motarbeide vårt riksstyre og den forestående nyordning av vårt samfunn.

Jeg er klar over at ethvert brudd på denne erklæring og selvsagt ethvert forsøk som offentlig tjenestemann eller privatmann på å avholde folk fra å tre inn i Nasjonal Samling ved råd eller på annen måte vil medføre at jeg oyeblikkelig må tre tilbake fra min stilling som offentlig tjenestemann.

…………………….den    ……………….1940.    Adr……………………………………….skole

Den 16. desember 1940 sendte kst. statsråd Hagelin ut et rundskriv, og der sier han:

"Nasjonal Samling er det statsbærende parti i Norge. Andre partier eksisterer ikke. Av den grunn må alle som er i offentlig tjeneste arbeide aktivt for Nasjonal Samling's framgang. Alle tjenestemenn i stat og kommune gis herved pålegg om positivt og på alle måter å understøtte Nasjonal Samling og alle dens organisasjonsmessige avdelinger og hovedlag, kvinnelag, ungdomsfylking og hird, og dermed av all makt medvirke til at bevegelsens formål blir fremmet raskt og effektivt. Alle offentlige tjenestemenn er ansvarlig for at foranstående pålegg blir gjennomført. Den ringeste form for svikt blir betraktet som statsfientlig handling. Drastiske straffer vil heretter ramme enhver fiende av staten."

Etter pålegg frå Hagelin vart dette rundskrivet sendt til alle offentlege tenestemenn som skulle kvittere for at dei hadde fått det, og sende kvitteringa til Innenriksdepartementet før 15. februar 1941. Dette rundskrivet vart ikkje sendt til lærarane, så vi skjøna at turen kom nok til oss og. Vi samlast til møte som før og hadde føre dei vanlege saker som galt skulen. Vi fekk elles greie på at det store fleirtalet av offentlege tenestemenn brydde seg ikkje om å sende inn kvittering, for at dei hadde teke i mot skrivet frå Hagelin. Difor måtte N. S. freista ein annan måte, og den 15. jan. 1941 kunngjorde Departementet at alle offentlege tenestemenn, også lærarane i alle skulegreiner, måtte når dei skulle tilsetjast ha godkjenning hos "Nasjonal Samling's personalkontor for offentleg teneste".

Etter at dette rundskrivet vart sendt ut kom det ein parole om at ingen måtte søkje ledige stillingar. Difor var det at mange nyutdanna lærarar anten gjekk som vikarar eller tok seg anna arbeid istaden for å søkje lærarpostar. Mange hadde sett seg i stor skuld, så det var eit stort offer for dei å lata vera å søkja post, men dei gjekk heller ledige enn å bryte parolen. Slik var det også med det store fleirtalet av andre tenestemenn.

Dette reglementet frå Departementet drog etter seg fleire vidfemnande hendingar. Den 3. april 1941 sende 22 landssamskipnader ved formennene eit langt protestskriv til Terboven, men han svara ikkje. Og heller ikkje svara han på eit nytt skriv sendt den 15. mai 1941 om det same reglementet. På det skrivet var det 43 landssamskipnader som skreiv under. Skrivet hadde likevel til fylgje at dei som hadde skrive under vart innkalla til møte i stortingssalen den 18. juni. Dei som hadde skrive under, altså lagsformennene, møtte opp i rett tid, og då synte det seg at tyske og N.S. politi saman med andre tyskarar hadde møtt opp. Så kom Hagelin og Josef Terboven. Terboven gjekk på talarstolen og nemnde 6 av lagsformennene  på namn. Desse vart straks arrestert. Etterpå les han ein tale full av hæding mot norsk styringsmåte og demokrati. Hagelin hadde dagen føreåt laga "en forordning om foreiningar". Han hadde no med seg kommissariske formenn som skulle ta styringa over lagssamskipnadene. Overlærer Erik Eide som hadde vore formann for Noregs Lærarlag heilt sidan 1933 måtte no gjeva frå seg styringa, arkivet og alt, til Orvar Sæter. Erik Eide fekk ikkje skriva, telegrafera eller på annan måte setja seg i samband med andre lagsfolk i Noregs Lærarlag. Det var meininga at lagsmedlemmene ikkje skulle få greie på kva som hadde gått føre seg, så det skulle gå lettare å få dei til å bøye seg for det nye styret. Orvar Sæter drygde heller ikkje, for alt 19. juni sende han ut dette rundskrivet:

Til formennene i kretslagene, lokallagene og styremedlemmene.

I henhold til forordning fra Innenriksdepartementet av 17. juni (se vedlagte gjenpart) er undertegnede oppnævnt som kommisærisk formann for Noregs Lærerlag. Jeg håper på et lojalt samarbeid fra alle tillitsmenn og medlemmer. Styret vil bli sammenkalt såsnart de økonomiske betingelser er ordnet.

Orvar Sæter

kommisarisk formann.

Då eg fekk dette skrivet, så la eg det til side, utan å kalla saman til møte, då eg først ville sjå om det kom fleire. Det gjekk heller ikkje lenge før det kom eit nytt skriv dagsett 21. juni 1941

Fra Noregs Lærerforbund til samtlige tilsluttede foreninger.

Etter § 3 i forordninger av 17. juni 1941 om foreninger bestemmer jeg følgende:

Forbundet og de tilsluttede foreningers arbeid skal utan avbrudd eller forstyrrelse av noen art fortsette i medlemmenes interesse som hittil, overensstemmende med kommisærens anvisninger. Foreløbig kan ingen møter, generalforsamlinger eller lignende holdes i foreningene, ingen disposisjoner foretas og heller ikke beslutning om formuesforhold fattes uten samtykke av kommisæren. Hverken foreningsmateriell eller papirer av noen art må fjernes eller tilintetgjøres. Hver enkelt funksjonær og enhver som har tillitshverv i foreningene, er personlig ansvarlig for at det blir forholt i samsvar med dette.

Så snart styremøte er avholt, vil det bli gitt nye direktiver. Formannen i hver forening bes straks underrette alle funksjonærer og tillitsmenn i sin forening om dette og bes omgående sende hit legitimasjon fra disse for at slik underretning er mottatt.

Orvar Sæter

kommisariks formann.

Som formann for lærerlaget fekk eg tilsendt dette skrivet, og tenkte straks å kalla saman til møte, men det vart ikkje gjort. Me hadde også i mellomtida tala med lærarane frå Steinkjer og dei næraste bygdene, og dei fleste var stemt for å senda utmelding til Orvar Sæter. Nokre sende utmelding straks, men andre ville vente ei stund og sjå om det kom nokor rettleiding frå nokon kant. Vi fekk likevel greie på at utmeldingane strøymde inn. Vi skjøna det også av det nye skrivet som Orvar Sæter sende ut 7. juli 1941:

Etter forordning om foreninger av 17. juni 1941, § 3 bestemmer jeg herved:

1.Ethvert medlem av lokallag er også medlem av Norges Lærerlag.

2.Intet styre kan tre tilbake uten at det er valt eller innsatt nytt styre etter tillatelse fra kommisarisk formann.

3.Utmeldelse fra Norges Lærerlag kan kun foregå enkeltvis og direkte til Lærerlagets kontor. Det er således ikke tillatt for lags- eller kretsformenn eller andre å sende inn utmeldelse samlet.

4.4. Overtredelse herav blir straffet etter samme forordnings § 6, se Norsk Skuleblad av 12. juli 1941. Desuten gjøres det oppmerksom på at da kontingenten er betalt for dette året ut, må en utmeldelse på dette tidspunkt oppfattes som en demonstrasjon mot det nye styret og dermed betraktes som en statsfientlig handling. Vedkommende vil bli kartotekført og hans stilling tatt opp til overveielse.

Underrett alle lagsmedlemmer om dette.

Orvar Sæter. (sign.)

Siste setning i skrivet tydde eg slik at det var lovleg å halde møte. Vi samlast til lærarmote og las skriva som hadde komi, men det vart ikkje noko ordskifte, for alle var samde om å melda seg ut av "Norges Lærerlag."

Sidan har me fått greie på at utmeldingane strøymde inn i slik mengd at både Noregs Lærarlag, Norges Lærerinneforbund, og Norsk Lektorlag vart sprengte. Vi fekk heller ikkje fleire skriv frå Norges Lærerforbund.

No kom det fleire skriv utetter, men det blir for mykje å taka med alle. Eg skal berre nemna at lærarane vart pålagt å henge opp bilete av "Nasjonal Samlings fører" i skulen, og då lærarane nekta, så skulle det hengast opp i gangen eller på lærarromet. Lærarane protesterte mot at hirden møtte opp i ymse skuler og gjekk til "direkte aksjon" mot elevar som dei meinte ikkje hadde synt nok vyrdnad mot N.S.-elevar. Departementet uttaler rundskriv av 17/3-1941 at "elever og lærere plikter å melde tilfelle av ukameratslig opptreden i eller utenfor skolen". Dette ville ikkje lærarane gå med på, og svara at det ville "etableres angiveri og sladder som ødelegger et godt kameratslig forhold og skaper uro og uhygge ved skolen." Denne striden enda med at Kirke og Undervisningsdepartementet den 8. april 1941måtte sende ut "tilleggsbestemmelser til rundskriv av 17. mars 1941. Skrivet tek til slik:

"Etter at Rikshirden og N.S.U.F. ved sitt direktiv har pålagt ikke mer å gripe inn på skolene og på den måte sørget for all politisk virksomhet holdes borte fra skolene, har Departementet ved sitt rundskriv av 17/3-41 lagt det fulle ansvar for opprettholdelse av ro og orden i hendene på skolens ledere og lærere."

Men den som fylgde med i avisene skjøna at tyskarane og N.S. ikkje tenkte å gje seg. I februar 1942 vart Quisling ministerpresident, og straks etter fekk vi lova om Nasjonal Samlings ungdomstjeneste som skulle gjelde all norsk ungdom millom 10 og 18 år. No skulle foreldra bli nøydde til å senda frå seg borna sine, så dei fekk nazi-opplæring. Dette skulle lærarane hjelpe til med. Difor fekk vi lova om Noges Lærersamband, og Orvar Sæter vart sett til "Landsfader".

I dagspressa vart det skrivi både om N.S.U.F. (Nasjonal Samlings ungdomsfylking) og Norges Lærersamband. Ein fekk vita at all norsk ungdom skulle gjera teneste i N.S U.F., og at lærarar som ikkje ville vera lydig og nazifisera ungdomen kunne "landslederen" ilegge ordensstraffer:

Men så fekk vi vita gjennom prest Eiknes som kom frå Oslo, at nokre lærarar der hadde vori samla til møte og vorti samde om å gå til motaksjon. Det gjekk heller ikkje lenge før vi til lærarlaget fekk tilsendt dette skrivet:

I anledning meddelelsen om Norges Lærersamband og de forpliktelser som et medlemskap medfører, rår en alle lærere til å sende inn en erklæring av følgende innhold:

Til Norges Lærersamband, Kristian Augustgt. 19, Oslo.

Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp for N.S.U.F. 's ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet. Da et medlemskap i Norges Lærersamband etter landslederens uttalelser bl. a. pålegger meg forpliktelser til å medvirke til en slik oppdragelse, og det dessuten stiller andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å burde meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av Norges Lærersamband.

På lærermøte som me heldt straks etter at skrivet hadde komi, skreiv lærarane av skrivet ordrett og sette namnet sitt under. Sume meinte at det måtte gå an å senda protestskriva samla i eit brev. Det vart ikkje gjort då dei fleste meinte at det hadde større verknad om det vart sendt mange brev som det var medlemar i laget. Breva vart lagt samla i postkassa av lærarinne Jonetta Burheim. Vi hadde som ei kjensle av at folk enno ikkje skjøna kva fare som truga skulen og dermed borna og ungdomen. Men så sende dei norske biskopane sitt protestskriv mot N.S. ungdomstenesta. Dette skrivet var stila til minister R. Skancke og til minister Axel Stang. Det var eit langt skriv som vart spreidd kringom i heimane, og det gjorde stor verknad, for folk tok til å tenkja. Det er vel ikkje for mykje å seia at det var kyrkjestriden og lærarstriden som samla det norske folket til motstand.

Det gjekk nokre dagar, så kom det eit skriv att som lydde slik:

Til forståelse av lov om Norges Lærersamband skal Kirke- og Undervisningsdepartementet meddele følgende:

Utmeldelse av Norges Lærersamband vil etter ovennevnte lov bli betraktet som avskjedsansøkning. Slik utmeldelse addressert til Norges Lærersamband vil derfor av dette bli oversendt Kirke- og Undervisningsdepartementet. De lærere som måtte innsende slik utmeldelse, men ikke ønsker å få avskjedsansøkning innvilget, må meddele dette telegrafisk eller skriftlig til Norges Lærersamband innen 1. mars 1942. De som blir avskjediget, vil fa sin avskjed uten lønn og uten pensjon og må være forberedt på å bli innkalt til samfundsnyttig arbeid i Nordnorge eller andre steder.

No høyrde vi ikkje meir på ei stund, men tre dagar etter at siste skrivet vart sendt ut, stod det i blada at alle skuler skulle taka brenselsferie straks. Folk undra seg, for det var nok ved på skulane. Det tok til å gå opp for dei at striden galt ikkje berre lærarane, men heile folket. N.S. tenkte nok med denne brenselsferien å vinne tid, så dei kunne få høve til å få nazifisert skulen. Men lærarane nytta også tida, for no fekk dei høve til å koma saman med lærarar frå andre bygder. Dei fekk også god tid til å fylgja med i dagspressa, og der vart det ikkje skrevi pent om lærarane. Særleg hugsa vi at redaktøren for Adressa slo på stortromma.

Men så kom det eit nytt rundskriv dagsett 7. mars 1942 som gjorde at lærarane måtte koma saman til møte straks. Som fleire gonger før, heldt vi også denne gongen møte på Steinkjer. Skrivet lydde slik:

Rundskriv fra Kirke- og Undervisningsdepartementet til

skolestyrene og de høgre skolene.

Etter lov av 5. februar 1942 om Norges Lærersamband § 3 er alle lærere ved skoler som hører under departementet, unntatt Universitetet og andre høgskoler, pliktige å stå som medlemmer av Norges Lærersamband.) den anledning vil en gjere oppmerksom på at lærere ved folkeskolene, framhaldskolene og de høgre skoler, må når de vil heve sin lønn underskrive følgende erklæring:

"Jeg erklærer herved at jeg står som medlem av Norges Lærersamband i samsvar med lov om Norges Lærersamband av 5. febr. 1942."

Lærere som nekter å underskrive denne erklæring, er å betrakte som løst fra sin stilling, og må ikke utbetales lønn som påløper etter denne rundskrivelses datum. Hvis det til lærerstillingen er lagt bolig og jordvei, må også disse fraflyttes, men det bør dog her gis en rimelig frist som blir å fastsette av de stedlige myndigheter. Av praktiske grunner går en med på at folke- og framhaldsskolelærere får ha riks- og alderstillegga til 1/5 d.å.

Vikarer og midlertidige lærere som er ansatt for et kortere tidsrom enn 3 måneder, behøver ikke å forelegges den forannevnte erklæring. De underskrivne erklæringer, samt melding om de lærere som nekter å underskrive, må sendes Norges  Lærersamband, Oslo. Liste over de folkeskolelærere og framhaldsskolelærere som har underskrevet erklæringene, må sendes 4. skolekontor gjennom skoledirektøren.

Departementet forutsetter at vedkommende kasserer tilstilles et eksemplar av dette rundskriv.

R. Skancke                                                                              J. Nordvik

 

Skrivet vart opplest på møte, men det var sjølsagt ingen som skreiv under, og etter at vi hadde drukki kaffi, og tala om krigen, så reiste vi heim.

Det var nok for lenge for Skancke og Nordvik å vente på underskriftene, og så sende dei ut eit nytt skriv dagsett 19. mars 1942.

"Under hensyn til bestemmelsen om brenselsferie tillater departementet folkeskolene og framhaldsskolene straks å gjennopta undervisningen med lærere som erklærer seg villig til å stå som medlem av Norges Lærersamband, jfr. departementets rundskriv av 7. mars. Undervisningen gjenoptas i den utstrekning det er lærerpersonale til den. - Så fort som mulig sendes skriftlig melding til skoledirektøren om i hvilken utstrekning undervisningen er gjenopptatt og med hvilke lærere. Skoledirektøren sender melding for hele distriktet hit snarest".

Men folkeskulane kom ikkje i gang, og heller ikkje dei høgre skulane. Det stod nok å lesa i Trondheimsblada at lærarane på Austlandet hadde teki til med skulen att, og på Austlandet fekk dei vita det same om lærarane i Trøndelag, men ingen trudde det som stod i blada. Det synte seg også seinare at det var usanning. Det var nok ein og annan læraren både i Trøndelag og andre stader som ville taka til med skulen, men fåe av barna møtte opp. Elevfronten var grei. Og så tok tyskarane og N.S. til å arrestera lærarar. I byane var det statspolitiet som tok mot arrestbreva, og på bygdene var det lensmennene. og mange hundre lærarar fekk ei vond tid. På Elstad skuleheim vart det samla saman lærarar frå Trøndelag, Nordmøre, Romsdal og Sunnmøre. Men verst var det for dei som måtte reisa i kuvogner frå Jørstadmoen til Trondheim, og sidan vart stuva ombord i den vesle dampbåten "Skjerstad", som førde dei til Kirkenes. Rykta vi fekk høyra om denne ferda og om den handsaming lærarane fekk, var så fæle at vi trudde det ikkje. Seinare har vi fått vita at det var sanning. I boka "Kirkenesferda" er det fortalt om dette, og likeeins i boka "Frå lærarstriden". Lærarane i Ogndal gjekk også og venta på å verta arrestert. Når ingen vart det, så kom det truleg av at det enno ikkje var skipa noko N.S. lag i Ogndal. I Nord-Trøndelag fylke var det så vidt eg veit berre i Ogndal og Sandvollan at det ikkje vart arrestert lærarar. Både tyskarane og N.S. skjøna til slutt at dei kom ingen veg med arrestasjonane sine. Deioppnådde berre å samle det norske folket mot seg, så det vart beint fram eit nederlag for N.S.

 

Den 25. april 1942 sende R. Skancke og J. Norvik ut eit rundskriv om "Forholdet mellom skolen og Norges Lærersamband." Skrivet lydde slik:

"Den situasjonen som er inntrådt ved landets skoler, har vist at de grunnleggende bestemmelser i loven om Norges Lærersamband i stor utstrekning er blitt misforstått og feilaktig tolket. Dette inntrykk bestyrkes ved en rekke henvendelser fra foreldre og lærere. Departementet skal enno en gang presisere hvordan loven er å forstå:

Ad § 1: Norges Lærersamband er ikke noen politisk organisasjon. Medlemmene er ikke forpliktet til å være medlemmer av Nasjonal Samling. Lærersambandet er en ren yrkesorganisasjon. Dets oppgave er å fremme lærernes faglige og standsmessige interesser, bl. a. ved sammenkomster og møter, arbeidsutvalg og arbeidsgrupper, kurser (feriekurser) og studiereiser, hvilket vil si at de skal sette iverk tiltak som har interesse og betydning for lærerne. Lærersambandets oppgave skal med andre ord være de samme som de andre yrkesorganisasjoner har, å representere lærerne likeoverfor statsmaktene. Den oppfatning at den enkelte lærer skulle være forpliktet til å utføre tjeneste i N.S.U.F. er en fullstendig missforståelse. Oppdragelsen av den norske ungdom innenfor N.S.U.F. kan og vil bare bli betrodd slike menn og kvinner som har en positiv innstilling overfor den nye tid. Av forenstående vil ses, slik som det ble framholt for den enkelte lærer, ikke på noen måte medfører noen forandring i hans hittil værende tjenesteplikter.

Ad § 3: Angående § 3 skal ennå en gang framholdes: Medlemskapet i Norges Lærersamband følger automatisk med lærerstillingen, dvs. er tvunget og kan ikke oppheves eller endres ved personlige erklæringer. Som følge herav er alle utmeldinger rettstridige og derfor ugyldige.

Ad § 5: De i § 5 antydede ordensstraffer kan bare ilegges av Departementet, og da i samsvar med regler om ordenstraffer som vil bli gitt for alle offentlige tjenestemenn.

Departementet går ut fra at samtlige lærere straks melder seg til tjeneste ved sin skole. Dermed oppnår de rett til å heve lønn fra 1. mai å regne.

Hvis enkelte lærere ikke følger denne oppfordring til å oppta sitt arbeid, vil de strengeste forholdsregler bli tatt mot dem.

Eg kalla saman til møte på Røysing skule, og skrivet vart gjennomgått og lest fleire gonger. Denne gongen vart det litt ordskifte, då sume meinte at ein burde venta litt før ein tek til med skulen, så ein først fekk vita kva dei gjorde i andre bygder. Men då det i skrivet tydeleg var sagt frå at lærarane ikkje hadde noko plikt til å utføre teneste i N.S.U.F., og det heller ikkje vart kravt at ein skulle melda seg inn i "Lærersambandert", så vart vi til slutt samde om å taka til med skulen att. Det synte seg at vi gjorde rett, for skulane kom i gang att i byar og bygder heile landet over. Og desutan gjekk det ut ordre til politi og lensmenner der det mellom anna stod at "alle lærere, uansett om de har meldt seg ut eller ikke av Lærersambandet, skal møte på skolen og ta opp undervisningen uten å avkreves noen erklæring."

Dei fleste av dei arresterte lærarane, unnateke dei som var i tysk fangenskap, vart sende heim, og skulen kom i gang att. I sume bygder heldt striden fram mellom N.S. og lærarane, og mange vart utviste og måtte reisa til andre bygder. . Men elles må ein vel seie at det for det meste var ro og fred i skulen. I Ogndal hadde vi iallfall ingen ting å klage over, for vi fekk halda fram med skulen slik som før, utan at nokon blanda seg burt i lærebøker eller undervisning.

N.S hadde likevel ikkje gitt opp tanken om å nazifisere borna og ungdomen. Eg tek meg hermed lov til å skrive av eit stykke som stod i eit av dei illegale blada som vart spreidde mellom "Jøssingar" i byer og bygder.

"Det avsnitt av hjemmefronten som de norske lærere holder, er et eksemplarisk eksempel på en fast og stabil frontlinje, som promte avviser ethvert - stort eller mindre - angrepsforsøk mot den. Vi har enno i friskt minne den store og dramatiske konflikt ifjor vår. Lærerne seiret, og seiret stort. Ungdomstjenesten ble det intet av. Lærersambandet heller ikke. Derpå kom den stort anlagte plan med å skifte lærerne ut med ekspress-produserte nye lærerkrefter fra de 3-månedlige naziskoler. Planen strandet, dels på lærernes uredde holdning, dels på den uvilje læreraksjonen hadde vakt innen hele folket, ja endog blant nazistene selv.

Likedan er det gått med innføringen av nazi-lærebøker i skolen. Lærerne går konsekvent ikke med på den slags. Nazibladet "Den norske skole" som nazistene har den frekkhet å sende lærerne, har de i vesentlig grad returnert. Ingen lærer overtar stillinger etter arresterte eller avsatte kollegaer. Kort sagt: Lærerne kjemper og kjenner intet kompromiss.

Det er et spørsmål om det norske folk tilfulle er oppmerksom på hvilken prestasjon lærerne har ytet og ennå yter i den volsomme kamp mot nazityraniet. Skjønt det sitter nazister i alle toppstillinger, avviste de alle nyordningsforsøk og følger sine gamle retningslinjer i skolearbeidet. Hva har ikke denne holdning betydd for å verge de oppvoksende slektsledd mot nazismens dødbringende gift? Men først og sist har lærerne vist hele det kjempende Norge både at det skal kjempes for å bevare våre gamle åndsverdier og at det nytter å kjempe.

En viss ytre stillhet har nå en lang tid preget skolefronten. Det bør dog bringes til videre kunnskap at det i de sine måneder er utkjempet en ny trefning, som viser at aktpågivenheten og kampgløden fremdeles er i orden ved skolefronten.

På vårparten laget Quisling en ny lov for lærerutdannelsen. Ifølge denne skulle det fra høsten opptas 5 klasser i en 5-årig skole. Samtidig ble det uten noen ny lov bestemt at det skulle opptakast 10 eittårige studentklasser. Det hele skulle sjølvsagt stå i nazifiseringens tegn. Mot desse nazifiseringsplaner ble det øyeblikkelig reist hemmelig motstand fra lærerhold. Nazistene på sin side reklamerte i sommer med den veldige Økning skolene hadde fått. Det hele var blitt en enorm suksess etter propagandaen å dømme.

Det viser seg imidlertid nå at det har gått med denne naziaksjon som det hittil er gått med alle de andre som har vært rettet mot lærerne, den er gått fullstendig i vasken.

Vi bringer her resultatet: Ved Tromsø, Stord og Notodden lærerskoler er absolutt ingen klasser kommet i gang. Ved Elverum lærerskole møtte det 11 stykker til opptaksprøven. Av desse strøk 3 og 7 fekk betenkeligheter under sitt opphold i lærerbyen og drog hjem. Departementet forlangte så 2 av dei som strøk opptatt, og overførte 13 gjenværende elever ved Levanger lærerskole til Elverum. Dermed oppnådde de en klasse på 20 elever. Til studentklassen på Elverum møtte der bare 3 elever , som så ble sendt over til Hamar nyopprettede nazilærerskole, så det hele ble en klasse på 7 - sju - elever. Ved Levanger Lærerskole er det igjen en mindre studentklasse.

Nasistenes svære planer er altså foreløbig redusert til en femårig førsteklasse med 20 elever og to små studentklasser i hele landet. Beregningen gikk ut på å komme i gang med ca 120 elever. Propagandaen fablet om mangedobbelt søkning. Resultatet er ca 45, men det krymper nok ytterligere inn, når elevene har suget mer lærerluft inn.

La dette siste eksempel fra lærernes kamp tjene til å vise at DET NYTTER å forsøke å forpurre nazistenes planer. Likeledes viser det at tiden ennå ikke er inne til å slappe det ringeste av i kampviljen. Det gjeller å kjempe seigt å energisk, som om krigen skulle vare 10 år til, og håpefullt som om den var slutt i morgen. Enhver naziaksjon må fremdeles - ubønhørlig - forsøkes knust i sin fødsel”

Dette stykket hadde overskrifta: "En front som holder", og var skrevet i oktober 1943. Det vart arbeidd meir i det stille, men lærarane var på vakt. Lærerfronten hadde sin tillitsmann i kvart lokallag som hadde med å taka imot skriv og senda dei vidare, slik at lærarane til kvar tid visste om tilhøva utover heile landet. Han måtte også kassera inn kr. 15,00 for månaden av kvar lærar. Desse pengane skulle nyttast til hjelp i lærarheimar der det trengtes. Det vart også ført kartotek over alle lærarar i landet, så alt var greitt i så måte då krigen slutta og granskingsnemnda skulle taka til med arbeidet sitt.

Den 1. mars 1945 måtte eg røma til Sverige, og sidan var kyrkjesongar Elnan tillitsmann i Ogndal dei 3 månadane som var att til kapitulasjonen. Eg var også med i ei anna grein av heimefronten, og det var gjennom denne organisasjonen eg fekk ordre om å røma av di nokre som var med der vart arresterte av Rinnanbanden. Det var forresten mange som måtte røma, men det kom andre i staden som heldt fram med det illegale arbeidet.

Ogndal 11.11.1947. Ingolf Svinnset