Artikkelindeks

Det vart elles store endringar på landskap og vêrtilhøve m.m. etter kvart som me nærma oss Finnmark. Og etter at me forlet Magerøysundet, vart du etter kvart som åleine i verda. Me hadde teke til på Austhavet. Havstykket mellom Magerøy og Vardø. Her går Nordishavet rett i fjellveggen som stig nokre hundre meter rett opp av havet, så flatar fjellet seg innover utan særlege fjelltoppar. Det liknar på Nordkapp – Nordkyn.

På heile denne strekninga - 20 mil - er det ikkje ei øy, ein holme eller eit skjer. Av og til vert denne lange stranda gjennombroten av ein fjord, liksom eit hogg rett inn i landet. Det er smått stell med naturlege hamner, berre ei og anna livdarlause vika. Ender og då kan me sjå eitt eller nokre hus som har klora seg fast i ei vik eller berghylle for seg sjølve, og overletne til seg sjølve Ja, slik minnest eg det. Men eg er sjølvsagt merksam på at me for det meste held oss høveleg langt frå land, så det kan hende at inntrykka me fekk, var verre enn det var i røynda. Men alt er audt og snautt, kaldt og hardt. Her må vera fælt med full vinter. Trass i alt så er det ulikt det me hadde sett av Nordland og Troms, endå mange av oss søringane kalla alt som er nordom Folla, for Nordland. Og er det skildnad på Nordland og Troms når det gjeld natur, så er det også skildnad på nordlendingen og Finnmarksbuen. Folket er hardt og kaldt liksom naturen, "seier nordlandsguten som " er lærar i Finnmark. Her er lite av det som er mjukt og blidleg, tykkjer me søringane. Men det kan vera farleg å gje seg ut på å karaktisera folk kringom i landet på det viset, ein kan så lett gera urett. Kanskje det mjuke og fine er løynt bak hardversbunaden. - Her er heller ikkje mykje rom for blautfengd, skulle eg meina. Her går det på røynetak med rasande og rykande, kokande og knusande naturkrefter, og vil du ikkje ta den striden, så får du den grinande nauda som gjest. Det er ikkje stort meir å velja mellom dersom du vil vera her,

Austhavet er eit stygt havstykke. Men turen vår over havet var det ikkje noko å klaga på, sjølv om det vart litt verre etter kvart. Me var såleis glade då me fekk smetta innom moloen i Vardø. Namnet på byen har vel vore skrive så ymse : Vardøy, Vårøy og Vargøy Det er elles fleire øyar t.d. Hornøy og Reinøy. Men sjølve byen ligg på Vardøya. Sundet mellom øyane og fastlandet heiter Bussesund. Øya er mest avskoren av to vågar - Austvågen og Vestervågen. Vestervågen er sjølve hamna som er skjerma av to moloar, ein på kvar side. Inne på denne hamna er og kai for "Hurtgruta" og andre større båtar. - I Austvågen ligg mindre båtar. - Det er ikkje noko særs ved sjølve byen. Husa er for det meste små og låge og med lite utanpåstas, oftast med papptak eller torvtak.

Den kvelden me kom inn på hamna, var det kuling og snøråk. Me måtte ein tur oppi gata å handla, og eg tykte det var trist. Det gjorde vel noko at det verka som mørk vinter. Eg hugsar eg tykte synd om nokre sauer som Stod i snøen oppi ei veranda, jamra 0g øya seg.

Gatene er søylete og skitne så det er reint fælt, særleg når det er regn og ruskevêr, Mest alle stader ser ein sauer og geiter som traskar i gatene Dei måtte lida ilt. Eg måtte ofte undra meg på kva dei levde av. Eg såg ein sau ein dag som stod og sleikte på ei tom snusøskje, og til slutt åt han ho opp Så kunne ein finna seg eitkvart matrasket t.d. ei halvroten potet. Men eg må vel seia med apostlane Kva var det til så mange? Av og til såg du også griser i gatene. Og så skitne som alle desse dyra var Ja, grisane var vel ikkje dei verste. Det var vel ikkje så mykje overdrive når ein av sa at dei kvite sauene var svarte, og dei svarte var kvite, og det trongs ei eventyrprinsesse til å vaska rein den ulla - Det var vel ikkje å undrast på at ei Vatsø-avis truga med å melda saueeigarane for dyreplaging. - Kyrne var likevel likare enn eg torde venta. Me fekk og sjå dei marsjera gjennom gatene då det lei lenger utpå. Dei var då velfødde, om ikkje smellfeite.